Landsbykvinner fra Nepal diskuterer kastesystemet.
Holdningene til kaste forandrer seg, men det går sent. Her diskuterer landsbykvinner hvorfor det finnes et kastesystem. Fremme fra venstre: Muma Devi Rayajamajhi (Chhetri), Chamar Chajdrawati (Dalit) Akalamati Yadav (Vaiysa) og andre kvinner fra landsbyen. 

Håp i et forskjellssamfunn

Kaste handler om religion – kultur - tradisjon og om å holde noen mennesker nede og utenfor resten av samfunnet. I landsbyen Bhadokhar i Nepal vil noen ta vare på tradisjonen, mens andre vil skrote den.

Hvorfor har vi et system som skiller folk i ulike kaster? Spørsmålet henger i luften. På den åpne plassen i landsbyen Bhadokhar i Nepal, har 30 – 40 voksne og ungdommer fra ulike kaster samlet seg. Det er hit innbyggerne i landsbyen kommer når store og mindre spørsmål skal diskuteres. Mennene har tatt plass på noen stoler og benker langs veggen, mens kvinnene sitter på matter på bakken, i skyggen av den synkende ettermiddagssola.  

Kan ikke endre dette
– Det var mye bedre før. Da var ikke kastediskriminering forbudt. Da var det en del av hvordan vi levde og forholdt oss til hverandre. Da kaste ble forbudt forandret samfunnet seg. Det ble ikke bedre, sier en mann og setter i gang en livlig prat om det fordi han mener det var bedre før det ble forbud.  

– Hva gjør vi for eksempel når noen fra forskjellige kaster vil gifte seg? Vi kan ikke endre reglene for ekteskap og tillate at barna våre gifter seg på tvers av kaste, det vil være galt, sier en.  

Samtalen går høyt og mange vil si noe. Kvinnene sitter like ved mennene og lytter. En av dem som er her er Chhetri, noen er Daliter (kasteløs red.anm) og noen er fra middelkastene Kshatriya og Vaisya.  

Tror på likhet
– Religionen vår sier at vi har fire kaster. Det må vi forholde oss til. For de av oss som er høyere kaste kan ikke spise sammen med eller ta imot vann fra, eller ta en kasteløs inn i hjemmet. Likevel skjer det mer og mer og flere godtar at det er slik. Men det er ikke riktig, sier en.  

To unge gutter kaster seg inn i samtalen. De liker ikke at det er kaste. De tror på likhet og at alle skal ha de samme rettighetene. Men de vil fortsatt holde på regelen om å gifte seg innenfor samme kaste.  

– Men at vi ikke kan ta vann, spise sammen eller få mat fra hverandre er bare tull. Det må vi bare se å bli kvitt. Vi kan ikke fortsette å diskriminere hverandre på den måten lenger. Vi er like, og vi vil ha likhet, det er det som er rett, sier 21 år gamle Parhuram Kori, som tilhører middelkasten. 

Vil endre samfunnet

Han får støtte av 17 år gamle Gitram Ahir. Begge to er med i en Samvad-forum-gruppe, en gruppe ungdommer som har vært med i livsmestringskurset Samvad, og andre ungdommer som arbeider for å skape endringer i lokalsamfunnet. Samvad er et program for unge jenter som Strømmestiftelsen driver her gjennom den lokale organisasjonen KIRARDC.  

Så tar en av kvinnene ordet. Hun er Dalit og kasteløs. 

– Det var verre før. Da opplevde vi at folk fra høyere kaste dominerte oss. I diskusjoner og når vi skulle bestemme noe var ikke vår stemme like viktig som deres. Det er en vond følelse å bli holdt utenfor. I bryllup kan vi ikke spise sammen med de andre, og vi må koke maten vår sjøl. Vi får heller ikke gi vann til noen fra en høyere kaste, eller være ved brønnen sammen. Selv om samfunnet har begynt å endre holdninger til dette, så skjer det sakte. Det må tenkes nye tanker og det er i hver enkeltes hode endringene må skje, sier Chamar Chajdrawati.  

 Ikke alle er enige
– Jeg føler meg likestilt med de andre kvinne her, sier Muma Devi Rayajamajhi. Hun er Chhetri og tilhører den høyeste kasten.  

– Men det er ingen fra de lavere kastene som kommer hjem til meg – og vi spiser ikke sammen. Hjemmet er privat, men i fellesskap utenfor hjemmet kan vi være sammen, sier hun.  

Vil endre samfunnet
– Samvad er godt for landsbyen. Barna våre diskuterer viktige saker som kaste, ekteskap og medgift. Det er en gave til jentas familie når mannen gifter seg, og en tradisjon som skaper fattigdom og store forskjeller. Vi snakker om barneekteskap, om prostitusjon og salg av jenter, om hvordan alkohol og vold i hjemmene ødelegger familier, og om økonomi og mye mer.  

Det de snakker om endrer samfunnet vårt og det er bra, sier Chamar Chajdrawati som også er med i landsbyens støttegruppe for Samvad. 

– Samvad endrer oss og hvordan vi tenker, ikke bare i forhold til kaste, men på flere områder. Jeg skulle ønske at alle i landsbyen fikk være med på dette. Og at flere enn oss fikk dette programmet. Det ville betydd mye, ikke bare for vårt område, men for hele landet, sier Chamar Chajdrawati. 

Fakta
Det antas at kastesystemet ble utviklet i Sør-Asia mot slutten av den vediske perioden, rundt år 1500 til 500 år før Kristus.  

Kasteløse ble utstøtt fra sosiale engasjementer, og ble nektet å gå inn i templer.  

I Nepal finnes det i dag fire hovedkaster: 

1. Brahmin (prester og lærere)  
2. Kshatriya, (soldater og adel)  
3. Vaishya, (handelsfolk og bønder)  
4. Sudra (tjenere og folk av de laveste yrker)  

Helt nederst og utenfor de fire hovedkastene er Dalitene. Det er de som også blir kalt de urørbare. Dalit betyr “de undertrykte”.  

Kaste ble forbudt i Nepal i 1963. 

For 1000 år siden hadde Nepal over 3000 forskjellige kaster.  

I Nepal anslår man at 13,6 prosent, rundt 3,6 millioner mennesker er Daliter (kasteløse).  

Globalt regner man med at over 260 millioner mennesker er kasteløse eller berørt av kastesystemet. 

Mann og kone fra Nepal
Jhilke Thapa og kona Bina vil beholde kastesystemet. 

Vil beholde kaste

Kaste er viktig. Det er det som gir anerkjennelse. Jeg er Chhetri, det gir meg en posisjon og betydning i samfunnet. Jeg har ikke tenkt å endre noe på det, sier Jhilke Thapa (80). 

Han sitter i husveggen ved døråpningen utenfor huset. Avlingen er i hus, hønene tripper rundt og et par kalver og en ku står i band like bak hushjørnet. Ved siden av ham sitter kona Bina, og i døråpningen dukker et av barnebarna opp.  

– Kaste er ikke tilfeldig. Det kommer fra religionen og forfedrene våre. Gjennom kaste ble samfunnet vårt delt inn og jeg akter å leve etter det, sier den gamle mannen.  

Den gamle tradisjonen som først dukker opp i Nepal på 1300 tallet var en måte å dele opp samfunnet på.  

Jhilke bor sammen med kona og storfamilien i høylandet i landsbyen Lakuri Pokhara i Tewang vest i Nepal. I et trau ligger maiskolber og maiskorn og på en matte tørker de noen grønne blader i den skarpe ettermiddagssola. Kornet på jordstykket på fremsiden av huset er høstet. Han må leie arbeidskraft til det. Det arbeidet er det Dalitene, de kasteløse, som gjør.  

– De arbeider godt og gjør en god jobb. Men ingen av dem får komme inn i huset vårt. Når de arbeider her må de spise ute, og jeg vil aldri ta imot mat eller drikke fra en kasteløs. De er urene, sier han og er oppriktig redd for å bi syk dersom han skulle bli berørt av en Dalit.  

– En gang kom det en kasteløs hjem til oss, og da ble kona mi syk. Det vil jeg ikke oppleve igjen, sier han.  

Han er ikke redd for å få besøk av andre fra høyere kaster eller noen fra urbefolkningen. Men heller ikke de kommer inn på kjøkkenet. Han innser at dette er en gammel tradisjon som sikkert kommer til å forsvinne med hans generasjon, men det kan han kan leve med.  

– Men verken jeg eller andre jeg kjenner på min alder vil endre noe på dette nå. Jeg vil ha kaste og alt det et kastesamfunn betyr og byr på, og jeg kommer ikke til å endre på noe. Jeg mener kaste er riktig, fordi det er en del av kulturen og religionen vår, sier Jhilke Thapa. 

Kvinne med mandariner på et fruktfat
Indira Pun Magar er motstander mot kastesystemet og vil arbeide for å fjerne det. 

Aktivist mot forskjellbehandling

Indira Pun Magar (28) tilhører middelkasten. Hun er gift og har en datter på fire år. Indira er aktivist og vil fjerne kastesystemet, et system hun mener blir holdt i hevd på grunn av mangel på kunnskap, utdanning og gjennom religionen.  

– Det er historien vår som tviholder på dette. Men noe er i ferd med å skje. Jeg tror vi som er yngre og barna våre kommer til å endre dette, sier Indira. 

Hun byr på mandariner fra egne trær. I hagen vokser det frodige busker med tagetes og krysantemum. Indira kommer fra den etniske gruppen Pun Magar. De tilhører middelkastene Kshatriya og Vaisya, der du finner krigere og handelsmenn.   

Heller ikke de kan besøke høykastehjem eller spise og lage mat sammen med Braminere og Chhetri.  

– Selv om noe er i ferd med å skje, er vi ikke likestilt og kan verken røre mat, eller være på et sted der de koker. Og kommer vi inn på kjøkkenet, så må det i verste fall renses etterpå. Det er så galt at det er slik, sier den unge moren, som er kaller seg aktivist og arbeider imot det som vil ta vare på kastesystemene. 

– Dette skal vi fjerne, vi skal ikke ha det slik, sier hun.  

– Det er de gamle som ikke vil slippe meg inn. Jeg har ikke problem med å besøke en kasteløs, eller invitere en venn fra de kasteløse hjem til meg. Men det er de eldre som bestemmer.  

Hun er med i en selvhjelpsgruppe, et arbeid Strømmestiftelsen driver gjennom den lokale samarbeidsorganisasjonen SAHAS. Her kommer kvinner fra alle de forskjellige kastene sammen. De deler erfaringer, snakker om likhet og menneskerettigheter, sparer og låner og diskuterer hvordan de kan investere og putte sparepengene i noe som kan gi en inntekt.  

– I disse møtene er vi alle like og det er interessant å se hvor mye vi har felles av det som opptar oss. Så har vi fått programmet Samvad. Det betyr dialog og er et fint tilbud for unge jenter. Her lærer vi at vi alle er like og at vi alle har samme menneskeverd. Samvad vil endre oss og samfunnet vårt og gjøre noe med hvordan vi tenker og forholder oss til hverandre. Det lover godt for fremtiden, sier den unge aktivisten. 

Mor med sovende barn
Gyani Bk er kasteløs og blir hver dag minnet på at andre kaster i landsbyen ikke ser på henne som likeverdig. 

Kaste ødelegger oss

35 år gamle Gyani Bk luker ugress mellom frodige kålplanter på jordstykket utenfor hjemmet. Huset står på et høydedrag med utsikt over dalen og mot Himalayafjellene i det fjerne. 

Hun inviterer inn på plattingen utenfor inngangsdøren. Under taket henger rader med maiskolber. Ved fjøset like rundt hjørnet knasker en ku på tørr halm. 

– Kaste ødelegger oss, sier hun. Blikket blir trist. Hun er Dalit, kasteløs, som er den laveste kasten. Smerten av å ikke være en del av det samfunnet hun er en del av, er vond å kjenne på. Hver eneste dag blir hun minnet på at andre ikke ser på henne slik de ser på hverandre. 

– Hvorfor tror noen at de er bedre enn andre? Jeg kan ikke være ved brønnen dersom det er noen fra en høyere kaste der. Jeg kan ikke gi vann til noen fra en høyere kaste og vi kan heller ikke komme hjem til noen fra en høyere kaste. Tar vi på dem eller kommer inn på kjøkkenet deres, og kommer bort i maten deres betyr det at den er blitt uren og ødelagt, og kjøkkenet må renses. Men de kan gjerne komme til meg og spise min mat. Jeg kjenner bare at jeg blir fryktelig trist når jeg snakker om dette. Jeg forstår ikke hvorfor det er slik. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg ble født inn i denne kasten, sier Gyani.  

Hun er med i en selvhjelpsgruppe som organisasjonen SAHAS, som Strømmestiftelsens samarbeidspartnere driver her. Her er hun sammen med andre kvinner fra alle de andre kastene i samfunnet.  

– Der er vi likeverdige. Vi snakker om rettigheter og deler mat med hverandre. Og når jeg er på markedet selger jeg matvarer som alle kjøper, også de fra høyere kaste, sier hun. 

Trebarnsmoren synes det er vondt å tenke på hvordan hun og familien blir sett ned på.  

– Vennene mine synes kaste er galt og vil bli kvitt det. Jeg tror det blir endringer når neste generasjon kommer. Da vil det skje en forandring. Men ennå må vi leve med dette. Nå kan vi oppleve å bli diskriminert til og med på festivaler og i tempelet. Slik skal det ikke være Kaste er et dårlig. Det er ikke godt for noen av oss, sier Gyani Bk.