I landsbyen Sirpa i Nepal tar unge jenter opp kampen mot diskriminering, kastesystemet,og den største utfordringen som truer dem alle: Alkoholen.
Med øvd hånd styrer den erfarne sjåføren bilen oppover. Veien er som hugget inn i terrenget og klorer seg fast til den bratte fjellsiden. Lenger ned i dalen har vi passert et bussvrak som ligger i et elvefar, og vitner om en gang det gikk galt.
Sirpa, står det på kartet. Sirpa – en landsby noen timers kjøring fra byen Sulichaur, i høylandet vest i Nepal. Området er et av de minst utviklede i landet. Her stikker fjelltoppene 1700 – 1800 meter over havet. Fra landsbyen kan en skimte snøkledde tinder som vitner om at fjellkjeden Himalaya ikke er så veldig langt unna.
Tilbake til skolen
Det er ikke lenge siden barna ikke ville gå på skolen her. Fattigdom, sykdom, mangel på penger, svake skoler, arbeid og ekteskap – årsakene til det var så mange.
Men nå har de aller fleste begynt igjen. Det er det Samvad som har gjort, sier jentene i Sunaulo samvad-gruppe i Sirpa.
Diskriminering
Det er bare fem måneder siden Strømmestiftelsens partnerorganisasjonen HURAC kom til denne landsbyen og fortalte hva livsmestringsprogrammet Samvad kunne bety for jentene og landsbyen. Her lærer de om rettigheter, plikter, helse, hygiene, ernæring, om kampen mot kastediskriminering, traficking, medgift, barneekteskap og mye mer.
Fattigdommen er stor her og kastediskriminering en del av hverdagen her. Snart begynner den ene etter den andre å fortelle.
– Vi var med på en religiøs festival. Da hindupresten ikke ville gi meg thika (det røde merket i panna som i hinduismen blir gitt som en velsignelse, red.anm.) fordi jeg er kasteløs, kjente jeg hvor vondt det var, sier en. En annen forteller at hun som kasteløs blir diskriminert og sett på som uren når hun henter vann fra brønnen, eller må spise for seg selv når hun er på festivaler eller religiøse fester.
– I Samvad snakker vi mye om hvor viktig det er å fjerne denne diskrimineringen, sier en av jentene.
Gammel skikk
– Å bli behandlet slik er et angrep på våre rettigheter og på oss som mennesker. Vi skjønner ikke hvorfor det skjer. De ber aldri om tilgivelse, men fortsetter bare å gjøre det. Det er de eldre som holder fast i dette. Vi har snakket med foreldre og de gamle om det. Noen vil at dette skal bort. Andre vil ikke det, forteller jentene.
Nå tør vi snakke om det. Samvad har gjort at vi kan det, og vist oss at vi kan kjempe for rettighetene våre og stå opp mot det som er vanskelig og urettferdig.
Muna Pariyar, 16 år
Kamp mot alkohol
– Men det verste er alkohol, sier de alle sammen. – Det er problem nummer en. Vi ser fedrene våre slå mødrene våre og konene og barna sine. De drikker opp pengene og ødelegger familien. Av og til har de ikke penger til å betale for skolen heller, sier jentene.
De forteller at de har hatt gateteater og møter i landsbyen der alkohol er tema.
– I starten var ikke de voksne glade for det. De ville styre livene sine sjøl og ville ikke at vi skulle legge oss opp i det. Andre var glade og satte pris på at vi tok det opp, forteller jentene.
Nå er det blitt større bevissthet omkring alkohol og vold som et stort samfunnsproblem. Halvparten av jentene i klassen sier de bor i hjem der det fortsatt er store alkoholproblem.
– Men nå tør vi snakke om det. Samvad har gjort at vi kan det, og vist oss at vi kan kjempe for rettighetene våre og stå opp mot det som er vanskelig og urettferdig, sier 16 år gamle Muna Pariyar.
Kjemper mot urett
– Jentene har virkelig endret seg fra å være beskjedne og forsiktige da vi begynte for fem måneder siden. Nå kan de snakke om det som er vanskelig og ta opp kampen mot urett. Noen av de voksne er kritiske og mener det vi holder på med er politikk. De sier vi er kommunister. Men vi driver ikke politikk, vi driver opplæring og undervisning i livsmestring og snakker også om menneskerettigheter, sier Sita, lærer i Samvad-klassen.
– Nå skal jentene også lære et yrke og begynne med noe som kan gi inntekt og hjelpe både dem og familien økonomisk. Og ønskene er mange
–Noen vil lære å kjøre bil, andre vi starte skjønnhetssalong, noen vil bli skredder og starte systue, andre vil begynne å veve, sier læreren.
– De fleste foreldrene er glade vi er med på dette. De ser at det skjer noe med oss og at vi alle får det bedre. For økonomisk er vi alle fattige her i Sirpa, men dette gir oss muligheter vi ikke hadde før. Det er bra, sier 13 år gamle Yam Kumari Bk.
Tekst og foto: Egil Mongstad, Nepal