Hvem var de første som ifølge fortellingen og tradisjonen fikk være øyenvitner i Betlehem en julenatt for sånn omtrentlig 2000 år siden?
Tekst: Karen Kilane
Illustrasjon: Ailinn Ytterdal/Innoventi
En gjeter på Jesu tid kunne ikke opptre som vitne i en rettssak. Kanskje er ikke det å vitne i en rettssak det viktigste i livet heller. Det vonde er holdningen som ligger bak: «En gjeter er ikke til å stole på.»
Har du sunget om, lest om, sett barn spille skuespill og hørt fortellingen om gjeterne på markene? Det er selvsagt praktisk å ha sauene sine ute på markene, og det ser jo fint ut på tegningene. Men det er noe helt annet ved dette bildet også: Gjeterne var en gruppe mennesker som måtte holde seg til tilmålte områder. Men så lenge de var ute på markene og gjorde jobben sin, var de ikke til sjenanse for noen andre.
Hvordan føles nå egentlig det?
Noen ganger har jeg lurt på hvordan resten av julenatta ble for gjeterne. Etter at de hadde forlatt varmen fra krybba, og etter at englene hadde trukket seg tilbake. Var ikke natta like kald og mørk, var ikke hverdagen like hard som før? Skjedde det likevel noe? Gikk gjeterne hjemover med en god trass og et glimt av håp i seg?
Gjeternes situasjon minner litt om hverdagen for de kasteløse i Nepal. Mange av dem får ikke sitte på samme kafé som de andre, bruke samme brønn som de andre. De får ikke stemme ved valg. Ei jente, en av de kasteløse, fortalte meg om da hun hadde satt seg ytterst på en stol hos en venninne. Da hun gikk, så hun at stolen ble kastet ut av foreldrene. Den var blitt uren og måtte brennes.
I vårt arbeid skal alle være med, uansett hvem de er og hva de tror på.
I vårt arbeid skal alle være med, uansett hvem de er og hva de tror på. Trasset og håpet har røtter tilbake til han som ble født av foreldre med litt kompliserte familieforhold. Han som ble født inn i et folk som var under okkupasjon. Som senere skulle bli flyktning, avhengig av andres vilje til praktisk nestekjærlighet. Han som senere skulle bryte normer og regler for å hjelpe de som led.
Han som skulle få venner med brokete bakgrunn, som skulle løfte opp barna, de som ingen regnet med, og si at alle burde bli som dem. Han som skulle la seg bli sett sammen med kvinner, med de utstøtte, med dem som ble sett på som urene. Han som skulle bli til inspirasjon for mennesker over hele verden. Og også for oss.
Det er ikke sånn at hele verden har blitt forandret. Men det hender at verden endrer seg. Steg for steg. Menneske for menneske.
Og det er kanskje ikke akkurat juleevangeliet, men når jeg leser i et av FNs bærekraftsmål, det som sier at «... ingen skal utelates. De mest sårbare menneskene må derfor prioriteres. Eksempel på ekskluderte grupper er mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk.».
- Ja, da tenker jeg litt på røtter, og jeg tenker tilbake til noen utstøtte gjetere og et fattig barn i en krybbe, og til glimt av vilje og et trassig håp som fortsatt lever.